Vi ser på kunst som er morsom

Intervju med Ane Hjort Guttu

  • Like før sommeren så jeg Ane Hjort Guttus videoarbeid How to become a non-artist (2007) på Henie Onstad. Videoen viser en serie stillbilder av objekter Guttus 4-årige sønn har arrangert og som hun kommenterer via voiceover. Jeg synes videoen er morsom uten at den gjør narr av 4-åringens kunstverk, snarere viser den en litt underfundig og insisterende vilje til å finne ut hva som er tenkt. Vi møttes for å snakke mer om videoen og om å se på kunst.

    Ane Hjort Guttu, How to Become a Non-Artist, 2007, stillbilde

    Er det en litt fjollete video?

    Hmm. Jeg bruker jo et noe overdrevent kunsthistorisk blikk for å spørre: hvorfor gjør han dette? Da var han bare 4 år og hadde ingen begreper om kunst eller hva det var for noe. Allikevel mente jeg at han hadde et slags medfødt estetisk sans, en viss stil både i formal komposisjon, valg av objekter og behandling av flate, rom og så videre. For eksempel hadde han en klar tendens til å sette sammen ting på en symmetrisk måte, de to eggeglassene, hvis du husker dem, eller to lamper som han plasserte slik at de lyste mot hverandre. I voiceoveren prøver jeg da å filosofere over hvorfor han gjør det sånn, hva det “betyr”. Kunne det f.eks handle om at to lamper som lyser mot hverandre var en slags metafor for to menneskeansikter? Sånn sett er arbeidet ganske humoristisk, om enn ikke fjollete, vil jeg si.

    Ble han ingeniør?

    Han er bare 13 år, så jeg vet ikke. Men han blir nok heller ingeniør enn kunstner i hvert fall. Men tilbake til spørsmålet ditt om fjollete, eller tøysete, så virker det som det er en mer fjollete tendens på gang i hvertfall på den norske samtidskunstscenen. For eksempel var jeg på Soppen i Ekebergparken i helga, og der var det jo en hel del som kan plasseres i fjolleri-avdelingen. Da jeg sto der tenkte jeg at hvis man så det i relasjon til verdens tilstand, så minner det litt om Dada. En slags trang til å hengi seg til vanviddet fordi den politiske tilstanden bare er for absurd. Det var nesten en form for hysteri der som jeg synes var ganske gøyal.

    Dadaistene opererte vel ikke med manifester i samme grad som f.eks surrealistene, men tror du fjolleriet allikevel har et politisk potensial, eller potensial for endring?

    Ja totalt. Desperasjonen som kommer til uttrykk hos dadaistene er selvsagt politisk. Og jeg synes det alltid er fantastisk hvis det er noe ordentlig mørkt over et prosjekt. Heldigvis er det ikke noe ironisk over det nye fjolleriet, hvis vi skal kalle det det, heller en form for sårbarhet. Håper jeg.

    Jeg tenkte vi også kunne snakke om Tiden går, filmen du lagde i fjor. Her prøver Damla å lage et prosjekt om tiggeren Bianca, men det går ikke. Hvorfor ikke?

    Fordi det som begynner som et kunstprosjekt, ender med å bli en viktig relasjon for Damla, og da blir det for instrumentelt for henne, eller for kynisk om du vil, å insistere på å fortsette å kalle det kunst. Når man omgås folk som f.eks lever på et eksistensminimum, kan kunstlivet virke ganske fremmedgjørende. Jeg vet ikke egentlig om prosjektet hennes er så bra, som kunst betraktet, men så er det jo også bare noe som jeg har funnet på. Samtidig kan det jo også være spennende å diskutere dårlige prosjekter, og noen ganger blir noe bra først idet det har mislykkes.

    Damlas prosjekt er kanskje mer en form for aktivisme? Gir aktivisme dårlig kunst?

    Nei, jeg synes ikke det. Her i Norge blir diverse kunstneriske strategier ofte avskrevet lenge før noen virkelig har prøvd dem ut. Damla har et stort alvor, og det kanskje også derfor det er så lett å “ta henne”. Jeg merker i det hele tatt mye alvor blant studenter, også hvis de skal være fjollete. Samtidig savner jeg noe kunst som er skikkelig tragisk. Men når det gjelder aktivistisk kunst så må den jo være bra for å fungere, altså som kunst.

    “Fungerer” kunst bedre enn aktivisme?

    Men er ikke kunst også aktivisme? Og hva betyr det å fungere? Mener du politisk, så er det jo ingenting som fungerer, hverken tradisjonell politisk aktivitet, aktivisme eller kunstnerisk virksomhet. Den fjollete tendensen vi snakker om kan være en reaksjon på både venstrevridd bekymring og høyredreining. Men jeg vet ikke om kunst “fungerer” i det hele tatt, jeg vet bare at jeg blir glad av å se bra kunst, av å se liksom en ild, eller noen som trosser all logikk eller økonomiske hensyn for å lage ting som de bare vil se, vil være i eller som de vil skal finnes i verden. Jeg synes det er fantastisk at folk vil bruke så mye tid, og jobber og jobber for å få frem noe viktig. At det finnes livsbejaende, originale, eller dystre måter å uttrykke seg på. Jeg er egentlig ikke opptatt av sjanger, det kan være grafikk eller performance, det handler mer om energi.

    Senere går vi bort til Fotogalleriet for å se utstillingen: “Mellom Popmusikk, Terror og Forførelse” av Adel Abidin. Her vises fire videoarbeider: ett om Michael Jacksons plutselige gjenoppstandelse, én om fire menn som slår/spiller på brød, én videosekvens med kvinnelige, forførende sangere som synger dikt til Sadam Hussein og annen video om paven som er installert på utsiden av galleriet.

    Adel Abidin, Michael, 2015, videostill

    – Victoria og jeg var og så på denne litt tidligere, men vi ble bare irritert og måtte gå etter 7 minutter. Utstillingen har fått veldig mye offentlig støtte og kanskje det er et tegn på at den kommer til å være tam, daff og uinteressant. Dessuten er den laget av kulturbyrået Mesén, som du kanskje har et forhold til?

    – Hehe, tenker du på fasadeforslaget mitt til Oslo S? Det var ikke Mesén som hadde ansvaret for utsmykning den gangen.

    – Yess, i følge med utstillingen her har Abidin laget et banner på sentralstasjonen hvor fire menn er avbildet i trusa med “camel toe”. Det er ganske enkle grep, og Mesén har en tendens til å pakke inn alt i et irriterende kunstspråk og påstander som denne: “Ved skamløst å blande det maskuline og feminine oppstår en gråsone mellom de to kjønnene.”

    – Jeg tenkte bare på at jeg underviste i Ramallah en gang og oppdaget at studentene der hadde et behov for at ting skulle være veldig tydelig og eksplisitt. Det sto mye på spill. Og så fantes det selvfølgelig mange kulturelle referanser jeg rett og slett ikke kunne lese, sånn blir det jo fort når man er et helt annet sted.

    – Men tror du det er noe vi går glipp av her? La oss diskutere denne videoen av vakre kvinner som synger hyllestdikt til Saddam på en kokett måte, alt på en nattklubb. Jeg ser bare en kollisjon mellom to forventinger, til diktene og til fremførelsen, og mye ironi.

    – Ja, han setter opp en såkalt “motsetningsfull” situasjon. Ikke sant, Hvis det ikke er noen referanser vi går glipp av her så spiller videoen på at hyllestdiktene til Saddam Hussein blir latterligjort ved å plasseres inn i et sånt nattklubbmiljø. Tror ikke jeg forstår det helt.

    – Ja, og jeg tror det er akkurat det samme som er i spill på Oslo S – en motsetning settes opp. La oss se på videoen om Michael Jackson da. Her har han gjenoppstått fra de døde og deltar på et amerikansk talkshow, mens det koker med folk i gatene, på nyhetene, og i sosiale medier.

    – Det er i hvert fall en imponerende produksjon, mye arbeid og masse statister som deltar.

    – Jeg synes det er litt gøy hvordan de dikter videre på historien hans og hvordan han har hatt det, men det der med folkets hysteri over et popikon, som om han er en gud, er ganske tynt, og ikke spesielt gøyalt. Heller ikke den kommentaren videoen gjør om sosiale medier, “å, selfie kulturen”.

    – Han utgjør en artig figur da, der han ser ut sånn halvveis råtten og nesten død, alt han sier tror jeg også er sitater fra hans egne sanger? Det er jo litt morsomt. Men jeg er usikker på styrken i ideen om Jacksons oppstandelse.

    – Ja, nei. Men tiden er ute, takk for møtet. Vi ses!