Ut i vår hage

Omtale av biennalen Secret Garden

  • I et gammelt bilverksted på Galgeberg arrangerte Maria Pasenau og Victoria Duffee utstillingen  Secret Garden, Oslos første kunstbiennale. “Biennale” høres flott og storslagent ut, som en internasjonal affære. Samtidig virker en hemmelige hage som et fortrolig fellesskap hvor en kommer sammen for å dele intime erfaringer og personlige detaljer. Tilfeldigvis kjente jeg nesten alle kunstnerne som stilte ut, så det er ikke til å stikke under en stol at hagens intimitet kan ha lekket over i omtalen av utstillingen også.

    VICTORIA DUFFEE

    Victoria Duffee

    Victoria og jeg lager Vi ser på kunst sammen. I sommer dro vi på tur til Athen og documenta14, vi delte rom og var stort sett sammen hele tiden. Når vi ikke så på kunst fortalte vi hverandre om livet, gleder og sorger. Vi snakket om bøker vi hadde lest og forfattere vi liker. Til Secret Garden hadde Victoria laget en installasjon med en vifte som fikk forskjellige silkestoff til å blåse dramatisk i vinden. På et lavt bord sto en rund lampe, som en spåkule, i tillegg til en hånd av silikon og en gjørmelignende flekk. Tidligere samme uke, mens Victoria og jeg jobbet på en annen tekst, hadde hun hengt silkestoffet til tørk etter å ha malt på et slags romantisk landskapsmotiv. Men stoffet datt stadig vekk ned og jeg måtte hjelpe til med å henge det opp. Victoria er ikke alltid så forsiktig med tingene hun lager, men det gir arbeidene hennes sjarm, man kan se at de er sårbare.

    AMIR ASGHARNEJAD ALEBOUYEH, PERFORMANCE
    Amir  kjenner jeg ikke like godt, men jeg har sett ham nå og da. Han spilte også i den polerte meta-filmen DRIB. Til Secret Garden var Amir THE HOT CHEF. Han leste opp fra kokkens dagbok om suksess og nederlag, verdens mest solgte hot-sauce, onanering og et fallskjermhopp. Det var en springende historie hvor enkeltdetaljer sendte kokken avgårde mot endeløse anekdoter og selvinjurierende fortellinger. Kokkehatten, tresleiva og det røde tørklet var veldig “on point”. Det var en svært karikert kokk, latterlig malplassert, men varm og morsom. Historien om kokken var bare litt for lang.

    TOR ERIK BØE, PERFORMANCE
    Tor Erik Bøe og jeg har vært samboere i over seks år. I timene før utstillingen var han veldig stressa. Han satt på kjøkkenbordet og prøvde å skvise ut en morsom tekst, spilte ABBA og andre glamorøse sanger, mens jeg lå på sofaen og spiste en pølse. Det er lenge siden jeg har sett ham så nervøs, men så var det jo snakk om en biennale. I performancen spilte Tor Erik på hagemotivet og etterhvert spilte han sangen Nocturne av Rolf Løvland og Secret Garden, med sørgmodig felespill, mystikk og en melankolsk sopran. Det er en inderlig sang, og det var performancen også. Snart dro han opp en flaske Poppers mens han snakket om mormoren Tordis som pleide å gjemme bort ting og tang i små skjell, krukker og esker. Tor Erik er delvis oppkalt etter Tordis, og jeg var så heldig å bli kjent med henne. Ofte sang hun og spilte orgel. Hun skravlet i ett sett, hun var livsglad og uhøytidelig. Tor Erik har nok arvet mer av henne enn bare navnet. Han delte noe personlig på en ujålete måte mens poppersflasken gikk rundt og ga publikum en kort, intens rus.

    Tor Erik Bøe

    MATIAS KIIL
    Matias stilte ut et bilde, en bok med et lite vannglass oppå, og gjorde en performance jeg dessverre gikk glipp av. Jeg ble kjent med Matias på sommerskolen til Rogaland Kunstsenter ved Geir Haraldseth i 2015. Da spilte vi, og flere andre, riddere av det runde bord i en litt homoerotisk kunstfilm om Kong Arthur. Matias har gått på Steinerskolen og i det siste har han snakket mye om hvordan elevene måtte forestille seg å være ulike former. Tidligere har han laget en t-skjorte med påskriften “I think of spoon”, og i Secret Garden stilte han ut et bilde av Frihetsgudinnen med ansiktet tildekket av en liten teskje. Bildet i gråtoner gjorde seg godt mot veggen og resten av verkstedet. Litt bortenfor hadde han plassert boken How to know higher worlds av Rudolf Steiner, med et vannglass oppå. Ofte har jeg sett Matias jobbe med objekter som hentet fra sidene i et glanset motemagasin, han putter de sammen på en tørr humoristisk måte med et konseptuelt touch jeg ikke alltid forstår, men som ser tiltalende ut. Lik en rask joggesko med en tyggis på.

    MARIA PASENAU
    Maria tar ofte snapshot-aktige bilder i grelle farger og med et konfronterende motiv. I motsetning viser dette selvportrettet en ettertenksom jente, perfekt lyssatt i varme farger. Solen spiller over halsen hennes mens skyggene fra et vindu skjuler overkroppen og resten av rommet. Tiden i bildet er liksom stanset opp. Som om hun trykket av mellom to innskytelser, eller idet hun var på nippet til å se løsningen på et problem. Det gir rom til ettertanke og gjør meg veldig nysgjerrig. Hvem er hun? Portrettet står oppå en pussig konstruksjon av to joggesko og to svabre. Maria er fra Mjøndalen, og i et annet liv kan jeg se henne for meg som en vaskekone med bøtte, mopp og et turkis hårbånd. I perioder treffer jeg henne ofte, på åpninger, fester og slike ting. En gang tegnet vi kroki sammen. Pasenau viser gjerne frem kroppen, sin egen og andres. Hun er uredd og bildene hennes insisterer på å vise noe vakkert i mindre flatterende uttrykk og positurer.

    Maria Pasenau

     

     

    PDF: Ut i vår hage