HVAD EI MED ORD KAN NÆVNES SKAL DIGTET RØBE DOG

Podium: Silje Linge, “Hjernen er for nær munnen”. Standard (OSLO): Chadwick Rantanen, "A Picture of a Garden Cannot Be Used to Prevent that Garden's Manufacture”. Tronsmo: Fotoboklansering Torbjørn Rødland!

  • Vi begynner å se på kunst på Podium, deretter har vi avtalt å gå til Standard før vi skal høre på en samtale og boklansering med Torbjørn Rødland. Det regner og vi har litt dårlig tid.

    De siterer Camus i presseskrivet og da får jeg umiddelbart litt angst, er jeg smart nok for denne utstillingen?

    “In his lecture he addresses the artists, and speaks of language, reality and the responsibilities of artists, through a method where the goal is no less than: “total communication between all human beings”.

    Er det ikke litt poserende også, å namedroppe Camus? – Jeg tenker at det blir veldig abstrakt og vanskelig. Hva står det egentlig, utstillingen prøver å få fatt på et universelt språk?

    Noe sånt, og jeg tror kanskje håndbevegelsene i videoen kan være et forslag på et slikt språk, det er type iPhone-bevegelser som “alle” kjenner igjen. Swipe, knipe og trykke.

    Hva skjer med den urnen her da, en tjukk liten barnehånd som designer, klikker seg liksom gjennom et utvalg av mulige utseender. “Verden er bare et fingertrykk unna”.

    Okei, men vi har litt dårlig tid, skal vi snakke mens vi springer opp til Standard?

    Ja, det er en helt annen utstilling der oppe, mer tomhet, trash-objekter og sommerfugler. Jeg tror det blir bra å se disse to utstillingene sammen, og så høre på Rødland etterpå.

    Jeg likte veldig godt den foten som satt fast i en stein.

    Hva betyr tittelen da? Hjernen er for nær hånden? Eller var det hånden er for nær munnen?

    Hjernen er for nær armen.

    Armen er for nær hånden.

    Kanskje at man snakker før man tenker, i hvert fall ofte, det gjør jeg da.

    Eller at alt er språk, eller kanskje at vi oppvurderer hjernen som den ene kroppsdelen som tenker og kommuniserer. Mens kommunikasjon skjer med hele kroppen, egentlig. Jeg lurer på om utstillingen prøver å si at språket er utilstrekkelig Men samtidig tillater jo språket at man kan si uendelig mange ting, og det som ikke lar seg nevne med ord kan sies på en måte allikevel. Jeg mener, språket har potensial til å si svært mye med veldig stor presisjon, og en fordel er at andre forstår deg. Mens touch-bevegelsene egentlig ikke har så stort meningspotensial annet enn høyre/venstre, sexy/usexy.

    Silje Linge Haaland, Hjernen er for nær munnen, 2016

    Video er jo også et språk, og man kommer liksom ikke unna det. Utstillingen prøver kanskje å foreslå andre måter å kommunisere på, men litt etter innfallsmetoden synes jeg.

    Men man må finne et språk, og ta ansvar for at folk får med seg hva som sies. Og jeg tenker, hva med meg? Hva får jeg igjen av å se på kunsten.

    Er teksten pompøs? Den nevner også flyktningkrise, og kan kunsten redde flyktninger? Det tviler jeg på, og da blir jeg med én gang litt kritisk. Men tror kunsteren det, at utstillingen kan redde noen?

    Jeg liker at det er pompøst og har mye patos egentlig, jeg synes det er morsomt, samtidig så kutter jo videoen veldig ned på det der, den er ikke like pompøs som teksten. Og jeg tror egentlig at kunsteren spiller med patosen, og at hun vet at utstillingen ikke vil redde noen opp fra middelhavet, men den jobber med å finne uttrykk som alle kan forstå.

    Jeg synes videoen blir litt symbolrunk, for den er veldig opptatt av materialitet, samtidig som objektene i utstillingen blir veldig lite viktige. Hvis at alt står i teksten hva blir da vitsen med å stille ut kunsten?

    Ja, hm. Jeg tenker uansett at det ser veldig ut som kunst, det ser veldig riktig ut, og jeg likte å sitte å se på videoen, den var avslappende og forunderlig, ting som snurra rundt, fuglelyder, plutselig en elv osv. Det er morsomt hvordan noen ting ser veldig riktig ut.

    Enig, utstillingen så veldig tidsriktig ut, internett og alt. Men jeg lurer også på hvorvidt Camus selv så for seg at tekstene hans skulle være et type universalspråk.

    Kanskje ikke? Men nå er vi fremme.

    Jeg har faktisk aldri vært på Standard, og se, her døra er låst.

    Ring på og vent, jaja, vi får vente da!

    Her er det litt annerledes kan du si, flotte fliser da gitt, litt som en offentlig badehall. Prislister, og se den fine bokhylla deres.

    Alle “gutta” er represent.

    Jeg tenker veldig mye på visningsrommet her. Og alle de der plastfuglene lager mye lyd. Vi er kommet til Robocop.

    Det er et gallerirom til, vi ser der også.

    Chadwick Rantanen, 2016 Installation view STANDARD OSLO

    Kunsteren har puttet altfor små batterier inn i disse objektene, men via et adapter så passer de allikevel, de går bare veldig fort tom for strøm. Og så har de fått sommerfuglvinger.

    Hva betyr det? Jeg skjønner ingenting. Funker synthene der borte? – Nei, de har stoppa, batteriene er for små.

    Jeg skjønner hva du mente med tomhet. På Podium så var det kanskje en mye mer tro på hva, eller at, kunsten kan “gjøre” noe, mens her har de kvittet seg med alle illusjoner.

    Ja, eller kunsteren har blitt litt eldre.

    Hehe.

    Og så tenker jeg at på Podium ble objektene veldig sekundære, mens her er objektet hele ideen, det er nesten ikke noe annet enn objektene. Og med batteriene, og hvordan objektene er plassert blir alt liksom “feil”.

    Ambisjonene i de to utstillingene er veldig forskjellig, og jeg synes det er veldig tydelig at kunsten her er laget for et publikum, hvem er det de prøver å snakke til her? Er det bare kjøp og salg? Det plager meg litt, og jeg blir veldig oppmerksom på selve rommet, det tar mye plass og jeg hadde kjent på mye frykt hvis jeg skulle ha laget noe her.

    Ja, det kan du si, men så er det salg de driver med da, og er avhengige av for at ting skal gå rundt, Standard har gjort en veldig bra jobb, de er kompromissløse. På forrige Frieze viste de kun kvinnelige kunstnere, og de jobber også med yngre kunstnere som ikke selger så mye foreløpig.

    Det er jo en god ting. I tillegg blir veldig synlig her hvor viktig det er å ha et galleri, og å komme innenfor markedet, og ikke minst ut av offentlige støtteordninger, kulturrådet, kommunen og Fritt Ord. Galleriet gir kunsten og alt rundt et helt annen utseende, og kanskje mulighet til å tenke på andre ting? Eller tvunget til å tenke på andre ting.

    Ja, Fritt Ord er bare: Ord sa du? Håhå! 10.000kr!

    Camus!? 20.000! Værsågod.

    Filosofi? 30.000!

    Barn og unge! 3 millioner!

    Vi rekker Tronsmo akkurat, og de har såvidt begynt på det som er en samtale mellom Rødland og psykolog Finn Skårderud om utgivelsen av Confabulations, Rødlands nyeste fotobok. Rødland snakker om å konstruere minnebilder og å manipulere minnet slik at tilskueren får følelsen av at han allerede har sett bildet, eller at bilder tilskueren egentlig aldri har sett oppleves som en del av minnet og selvet. Skårderud sier at fotografiene ofte gir inntrykk av at noe er utenfor sin vante plass, “matter of out place”, i fotografiene er det er noe som skurrer og som får betrakteren til å stoppe opp. Rødland sier han er i dialog med kommersielle fotografier som er preget av harmoni og finnes i mote- og livsstilsblader, men som han mener blir skrikende meningsløse og flate. Allikevel mener han ironi og satire ikke tilfører annet enn en kritikk, så han forsøker å benytte seg av den glatte estetikken for å undersøke om det er noe mer mening der allikevel. I motsetning til reklamen blir kunsten derimot ofte klønete idet den prøver for mye på andre ting enn et rent visuelt tiltalende uttrykk. Dessuten stiller han seg i opposisjon til kunst som har avvist kroppslige drifter, eller kjølig analytisk kunst; kunst som kun forsøker å fremføre en kritikk mot samfunn og institusjoner. Han ønsker heller å gi fotoet mer bredde, emosjoner og erotikk. Dessuten snakker han om at kunstneren ikke nødvendigvis er et geni, og at personlige kriser ikke nødvendigvis skaper god eller interessant kunst, snarere dreier det seg om langvarig arbeid med et medium. Marie og Sverre skal på middagsbesøk og må gå, så jeg finner noen andre å snakke med.

    Spennende samtale da, litt langdryg kanskje, men det funka bra å bruke en psykolog som samtalepartner, det er jo jobben hans å snakke med folk.

    Ja, “si mer om det”, hehe.

    Jeg savnet at noen spurte om hvordan han forholder seg til en kritikk om male gaze, det er jo unge søte jenter overalt i bildene hans, og ofte ganske erotisk, lolitas.

    Hva ville han ha svart om det? Samtidig er det jo gutter inni boka også, som han på siste siden, og han er jo sykt pen, står det hva han heter? Og dessuten er det jo mye erotikk som ikke er knyttet til kjønn, som den appelsinen med hår som på en eller annen måte er merkelig tiltrekkende. I tillegg styres man jo litt av hva som tiltrekker en, hvor ofte har du med pene nakne gutter i det du lager liksom?

    Haha, joa, uansett så er han min favorittfotograf, jeg liker bildene veldig godt.

    Jeg og, kanskje fikk jeg litt overload av han psykologen bare, herregud er det sånn jeg høres ut når jeg begynner å liste opp forfattere og filosofer?

    Ja, du kan jo også være en P2-tante.

    Hehe, men jeg likte å høre på hva Rødland hadde å si om betrakteren, at han er interessert i at folk skal se noe meningsfullt, og dette med “matter out of place”, sitatet er vel: “dirt is a matter of matter out of place”, tror jeg, å sette ting i andre å uventede sammenhenger, men samtidig snakket han om å ikke bare skape surrealistiske bilder, for det virker kanskje som en billig utvei.

    Man må jo få noen inngangsverdier, kanskje det er her den erotikken kommer inn da, fordi bildene ofte virker veldig inviterende, og også å spille på noe som virker litt godt og litt vondt. Spesielt inviterende med reklame-estetikken og duse, fine farger, alltid bra lys.

    Ja, inviterende: kom hit, men ikke forklarende. Rancière snakker jo om at gode fotografier er de som stiller en situasjon i “bero”, at et en situasjon er arrestert akkurat før eller etter noe har skjedd. Og jeg tror det kan beskrive Rødlands bilder. De virker meningsfylte, også uten at han trenger å si så mye om dem, egentlig, ja nettopp inviterende. Og det var bra å gå hit etter de to andre utstillingene, for det er jo en forskjell mellom å si noe som alle kan gjøre seg opp en mening om, og det å insistere på at alle skal forstå, eller komme fram til, nøyaktig det samme.

    Torbjørn Rødland, Midlife Dilemma, 2015

    PDF
    PODIUM; STANDARD; TRONSMO (1)