• Organisasjonen ASSITEJ inviterte til frokostseminar for å spørre hva MOToffentlighet er. ASSITEJ arbeider for å fremme barn og unges rett til å oppleve god scenekunst, og MOToffentlighet er et prosjekt, og en kunstmønstring denne sommeren som har fått tildelt 5 millioner kroner av Kulturrådet for å markere avslutningen på Kunstløftet, – en åtteårig satsning på kunst og kultur for barn og unge. Det var gratis boller, kaffe og smoothies til alle fremmøte som talte kanskje 50 stykker, og møtet kom i gang etter litt forsinkelse. Gry Ulfeng ble presentert som prosjektets leder, og hun kunne smykke seg med titler som produsent, kurator for scenekunst og kunstnerisk ansvarlig. Tidligere har hun vært scenekunstkonsulent i Vest-Agder fylkeskommune, men det ble ikke nevnt at Ulfeng også har jobbet ett år som daglig leder for ASSITEJ, og jeg lurte litt på hvem som hadde invitert hvem, kanskje hun hadde invitert seg selv til frokost?

    Ulfeng fikk en halvtime til å presentere prosjektet, men først var det opp og ned med en veske som ikke hørte til på scenen, og deretter snakket hun bortvendt fra publikum mens hun scrollet gjennom sine notater på en iPhone. Vanligvis ville hun bruke to år på en så omfattende produksjon som dette, men Kulturrådet hadde kun gitt henne ett år. Og det er jo mye å tenke på; prosesser og kontekster, man må ta kunstneriske grep i samarbeid med andre, og Ulfeng undret seg over om dette ene året var uttrykk for samtidskunstens strategi om akselerering: å “speede” ting opp. Videre kritiserte hun kuratorrollen og beskrev hvordan prosjektets kuratorer først og fremst skal være kunstnere. MOToffentlighet består av i alt seks kuratorer med hvert sitt ansvarsområde: Kunstnerisk og daglig leder og kurator scenekunst, Gry Ulfeng; Kurator visuell kunst, Tommy Olsson; Kurator film, Tonje Hessen Schei; Kurator litteratur, Cornelius Jakhelln; Kurator musikk, Trond Reinholdtsen; Kurator teori, Anette Therese Pettersen.

    Prosjektets program er ment å skape forvirring og usikkerhet, i alle fall skal det ikke kommunisere på en klar og tydelig måte hva som skal skje, fordi Ulfeng er opptatt av at kunsten skal gjøre seg vanskelig og for all del ikke adoptere markedsføringens billige triks. MOToffentlighet skal faktisk ikke markedsføres i det hele tatt, og vi fikk vite at det er allerede mange ting som er underveis, i det skjulte, som først vil bli klart senere. Én av utfordringene prosjektet ønsker å jobbe med er å ta i bruk tid og rom på en måte som bryter med tradisjonelle resepsjonsmønstre, og dette bet jeg meg merke i, for resepsjon er vel noe prosjektet ikke kan styre eller kontrollere? Bør det ikke helle være snakk om å bryte mønstre for visning og presentasjon? Istedenfor blir ansvaret for å bryte mønstre tillagt tilskuerne, og jeg tror dette kan være talende for prosjektet i sin helhet. Hvilke mønstre som skal brytes forblir uklart, og Ulfeng gikk over til å beskrive arbeidet gruppen Chto-Delat skal presentere: et to-dagers event der én dag er for “oss voksne” og én for barn og unge da. Disse dagene skal spørre hva “transformasjoner i rom kan være” og “hva er antagonisme”. Arrangementet vil foregå på Hovedøya og skal rette seg mot den samme målgruppen Anders Behring Breivik hadde sett seg ut.

    Neste prosjekt har også et alvorstungt tema, og består av en platesamling av Tommy Olsson med tittelen Tonight as all canceled flights reach their destinations. Verket baserer seg på avskjedsmeldinger Olsson har funnet på Youtube av unge mennesker som snart er i ferd med å drepe seg selv eller andre. Samlingen gis ut på vinyl og skal være svært vakker. Ulfeng ble tydelig rørt og beskriver prosjektet som “tilbaketrekkingens paradoks i det fortettede rommet internett som allikevel er så tomt.” Og det høres jo ut som kunst, men retter det seg mot barn og unge, eller er de unge brukt som material for kunsten? Denne tanken om målgrupper virker Ulfeng opptatt av og vil ikke undervurdere unges evne til å forstå vanskelig kunst. Allikevel lager hun hele tiden irriterende distinksjoner mellom “oss, de voksne” og “barna”, som for eksempel tittelen på prosjektets bok Til ungdommen. Boken er litt stygg og klumpete og skal deles ut til alle landets 10-ende klassinger og unge asylsøkere. Til ungdommen er redigert av Cornelius Jakhelln, “kurator litteratur”, og han har i tillegg skrevet teksten Nazi – Jihad, som skal illustrere ekstremisme på ytterste høyre og venstre fløy. I løpet av prosjektet skal teksten leses opp, 12 timer i strekk, et sted på Akershus festning, og barn og unge gleder seg. MOToffentlighet skal også produsere en opera komponert av Trond Reinertsen. Ulfeng beskriver operaen som et “dionysisk bakkanal”, som samtidig er et analytisk prosjekt der teaterets forløp er “omgjort til det nye, til det nye, til det nye i musikken.” Skuespillerene vil være barn som iscenesetter tidligere traumesituasjoner, og jeg lurer på om det er en risiko for re-traumatisering. Fremførelsen skal skje på Universitetsplassen – “et mer appolinsk sted.” Her skal mønstringen opprette et KONSERTHUS, og nettstedet motoffentlighet.no beskriver det hele slik:

    Ok. Da oppretter vi et KONSERTHUS på det mest sentrale geografiske punktet i Norges offentlighet: Universitetsplassen midt på Karl Johan, hvor jusstudentene vandrer rundt som Sokrates på sin Agora og filosoferer over hva som er lov og hva som ikke er lov. På taket henger vi et skilt hvor det står ”Gud er ikke død selv om ingen går i kirken lenger!”. Dette slagordet er riktignok ikke helt perfekt siden Gud jo faktisk er død. Poenget er at hvis Gud ikke hadde vært død, så ville han ikke vært død selv om ingen går i kirken lenger. Nå er det sikkert også noen kunstbyråkrater som vil innskyte at hvis formuleringen ”ingen går i kirken lenger” skal være en omskriving av ”ingen går på samtidsmusikkonsert lenger”, så er det heller ikke helt sant.

    Kunstbyråkrater får senere gjennomgå, for sammen med markedskreftene er disse teknokratene de egentlige fiendene av den frie kunsten.

    I løpet av møtet går Ulfeng over til å snakke mer om barn, eller “barnet i sin mimetiske atferd”, vi har jo alle et barn i oss, og dette barnet ønsker kunstprosjektet å lokke ut. Dessuten preges samtiden av en “autensitetsfetisj”, “men det kan vi komme tilbake til.” Samfunnet har behov for antagonismer, høyre mot venstre, og klare affeksjoner. Hvis barn blir utelatt av kunsten kan de bli radikale og nærme seg ekstremisme. MOToffentlighet har derfor gjort et tydelig politisk grep ved å inkludere utrykk fra høyre til venstre på den politiske aksen, uten at noen av kunstnerne selv virker å tilhøre høyrefløyen, snarere tvert i mot. Barn i seg selv er faktisk ganske radikale, men “vi” må vise dem litt først. Prosjektet skal derfor ta form av en sosial intervensjon, men det trenger ikke å forklares nærmere, for det vil jo ødelegge alt, og barna forstår uansett, sier Ulfeng, som oppfordrer alle til å snakke med et barn de kjenner og fortelle om MOToffentlighet.

    Dessuten har Ulfeng forberedt én ting hun spesielt vil si idag, og det dreier seg om hvor rom og sentrum for formidling av kunst til barn og unge ligger. Ja, hvor ligger det? Ulfeng har prøvd å komme inn der, men ble stoppet av teknokratene på Rådhuset. Hun er opptatt av å lage kunst på andre steder enn vanlige steder, men hun fikk ikke lov til å lage et omfattende prosjekt på Rådhusplassen, eller utsmykke regjeringskvartalet. Snarere viker hun å føle seg motarbeidet av det offentlige byråkratiet som er gjennomsyret av private og kommersielle interesser “helt ned til roten”. Det hele er ikke “kafka-esque”, men svært Ibsensk.

    Foredraget utvikler seg til en samtale mellom Ulfeng, Tommy Olsson og samtaleleder Tale Næss. Men det er ikke så mye tid, og Ulfeng har mye på hjertet. To publikummere får også stilt spørsmål. Innledningsvis formulerer de seg svært hyggelig, men snart viser begge stadig mer frustrasjon: for dreier prosjektet seg egentlig om barn og unge? Er det meningen at prosjektet skal være såpass vanskelig å få tak på, eller å få en inngang til? Og er det en fare for at disse vanskelighetene kan hindre folk i å ville delta? Ulfeng er ikke bekymret, prosjektet benytter jo barnas logikk. Dessuten blir hun også irritert, og kjefter litt, for det er ingen som vil diskutere med henne eller behandle MOToffentlighet med den kritiske og intellektuelle respekten prosjektet fortjener.