Gamle og nye minner med Young Girl Reading Group

Young Girl Reading Group 152: Folding City

Knipsu, Bergen

26.01.2018

  • Mitt første møte med Egle Kulbokaite og Dorota Gaweda, jentene bak Young Girl Reading Group, var på Venezia Biennalen i 2015. Jeg og et par andre DJs var invitert til å spille på et slags kunstnerokkupert hus på øyen Lido. Jeg var blitt fortalt at vi skulle spille i et sandslott på stranden og jeg hadde relativt store forhåpninger. På reisen dit så jeg for meg et Disneyaktig megasandslott med masse glade rave kids som var ute på noe digg. Etter en ganske slitsom flytur med Ryan Air fant jeg fram til denne stranden og “Sandslottet i Venezia”. Det var en gammel bunker de hadde dekket med sand og driv-ved, max. kapasitet: ca 30 mennesker. Folk løpte rundt for å få ting ferdig til åpningen, man kan si de hadde en del tekniske utfordringer.

    Young Girl Reading Group 152: Folding City. Knipsu, Bergen. Foto: Hilde Jørgensen

    Jeg spilte et basstungt set og etter meg spilte den danske DJ-en Lisbent. Det var god stemning og vi holdt på til utpå morgenkvisten. Vi skulle få sove i det kunstnerokkuperte huset, men vakten sa at det kunne vi ikke. Etter mye diskutering lot han oss gå opp til sovesalen i andre etasje allikevel.

    Det føltes som om jeg kun hadde lukket øyene i 10 minutter idet en høy kvinnestemme skar gjennom stillheten: “You cant sleep here! This is for artists only!” skrek hun om og om igjen på gebrokkent engelsk. Jeg satte meg opp og spurte henne hva i helvete problemet var: “Have you no decency! You could at least make us some coffee if you’re going to wake us up like this!” sa jeg grettent. “I am the curator of this event and I have not given you permission to sleep here!” kjeftet hun tilbake. “If you are the curator of this shit you should know we are last nights DJs and you have not provided us with any kind of sleeping arrangement and obviously have a hard time doing your fucking job!” skrek jeg tilbake.

    Det bleike fjeset hennes skiftet til en rosa-rød farge som om jeg hadde trykket på en knapp og hun stormet hysterisk ut av rommet, ned trappene og ut på gårdsplassen hvor hun fortsatte å skrike og kjefte mens hun gikk i en stor ring rundt og rundt.

    Jeg er nokså udramatisk av natur, men ikke et morgenmenneske. Jeg tok madrassen min og pælmet den ut vinduet så den landet rett foran bena hennes mens jeg ropte “You need to book us a hotel room if you want us to sleep somewhere else!” Nå var vi våkne, det var alle andre i huset også, så vi tok tingene våres og gikk til stranden for å bade. Før vi gikk krevde jeg at de skulle fixe soveplasser til oss og de nikket usikkert mens de prøvde å roe ned den hysteriske kuratoren. “She’s actually really nice, but sometimes she gets a little worked up.” sa en apatisk italiener.

    Det var en deilig sommerdag og etter et par timer på stranden, litt mat og kaffe spaserte vi rundt på øyen. Ikke langt fra huset stod det en bulldoser langs veikanten. Duus hoppet inn i den og vi tok noen bilder, “Hey! The keys are still in this thing!” utbrøt han. “Lets bulldoze that stupid sand castle! “ sa jeg spøkende.

    Vi lo av ideen og spaserte videre ned veien mot huset, nå vi kunne se sandslottet. “It would be crazy fun to do it tho!” sa Egle. “Haha, I’m down!” sa jeg. “I mean, I doubt they will give us hotel rooms, they just totally ripped us off. I agreed to play a free set as long as I got a bed and food,” sa ´Duus. “I’m not afraid to run down that stupid sandcastle,” la Dorota til. “It would make a good story too!” sa Egle i en mer seriøs og overbevisende tone.

    Nå var vi stoppet opp. Alle fire kastet et langt blikk på sandslottet, “I’m pretty sure I won’t regret it.” sa jeg, og la til “If you feel the same way, I say we fucking go for it!” Det var ingen tvil lenger, vi beinet mot den gule bulldoseren som fire fjortiser, det var plass til alle og nøkkelen gikk rundt i det samme. Motoren rumlet litt før den braket i gang, Dorota satt ved rattet og ga gass. 

    Tariq Hindic, “Sandcastle, more like a pile of sand!”

    Bulldoseren var parkert slik at det nesten var rett fram, en liten høyresving og vi var på kollisjonskurs. Bram! De tynne betongveggene knuste som gipsplater og PA-anlegget føyk til alle kanter. Folk løp vettskremt i dekning, det var totalt kaos. Vi hylte av latter nesten synkront, hoppet av arbeidsmaskinen og løp vår vei før noen i kunstkolonien fikk samlet seg. Det var et sykt kick og selv om jeg og Duus måtte sove på forskjellige hustak i Venezia et par dager var det verdt det.

    Etter en slik opplevelse er det ikke rart jeg gledet meg til å treffe Egle og Dorota igjen. Nå under ganske rolige omstendigheter i våte mørke Bergen, langt fra palmesus og psykopatiske kuratorer fra Berlin. Folk sitter spredt på gulvet og snakker lavt når jeg kommer inn i det mørke utstillingsrommet på Knipsu. Et rødt metallstativ er boltet til gulvet ca 1,5 meter fra veggen og en projeksjon skjærer gjennom mørket ovenfra og treffer stativet og veggen bak. Projisert er en video av pene unge mennesker i store t-skjorter som leser fra smartphones stripset fast til ulike kroppsdeler. Et stemningstungt soundtrack spilles fra to høyttalere i taket. Det er en avslappet følelse som kommer over meg, men også litt stivt på en måte. Blandingen av vakre melodier og rare maskinlyder flyter rundt hodet mitt og jeg setter meg ned langs en vegg.

    Etter ca. 30 min kommer de fram fra et bakrom. Begge kledd i svart, hver med en smartphone stripset til armen. Lydene og melodiene blir høyere, men det overdøver ikke Egle og Dorota i det de begynner å lese fra de lysende mobilskjermene. Til å begynne med er det vanskelig å sette seg inn i det de leser. De bytter på å lese for hvert avsnitt med en udramatisk nesten monoton stemme. De klatrer sakte opp og ned på stativet, henger fra bena, legger seg på gulvet. Alt med rolige, lette bevegelser, mens de leser fra Hao Jingfangs Folding Beijing. En novelette om et framtidig Bejing inndelt i tre samfunnsklasser som må leve adskilt og dele på den gigantiske byen. Det er så mange mennesker på samme landområde at kun én av gruppene kan være våken om gangen, mens de andre blir satt i dvale. Overklassen får selvfølgelig mest tid å boltre seg på, hele 24 timer, mens middelklassen og arbeiderklassen må dele de resterende timene. Når det er tid for å bytte brettes bydelen sammen under jorden og den neste brettes ut opp på overflaten.

    Etter 10-15 minutter er jeg slukt inn i fortellingen, den dystopiske stemningen passer bra med vintermørket som har senket seg utenfor. De enkle virkemidlene skaper en performance som er interresant og tankevekkende, uten å føles invaderende. En halvtime senere er Dorota ferdig å lese og trekker seg tilbake. Egle leser det siste avsnittet og sitter lent mot det røde stativet et par minutter, helt stille, før hun også sakte og rolig forsvinner.

    (YGRG) er et nomadisk konsept iverksatt av Dorota Gaweda og Egle Kulbokaite i Berlin 2013. Det begynnte med en felles interesse for tekst og språk, og har utviklet seg videre derfra. I en kunstscene som beveger seg mer og mer mot det digitale har YGRG satt sitt spor på en måte som får tilskueren til å tenke over forholdet mellom kunst og teknologi. Man kan fort sette Dorota og Egle i en “Post-Internet” bås, men det er kanskje heller et pre “Post-Internet” spektrum de beveger seg i.