Deilig er julen

Julekveld med De Naive, Kulturhuset

10.12.2017

  • Julekveld med De Naive. Foto: Jan Khür

    Det var søndag og «Julekveld med de Naive» på Kulturhuset. Scenen var pyntet med glitter, et juletre, rød fløyel, tepper, og tomme klementinskall. De tre danserne Harald Beharie, Julie Moviken og Charlott Utzig, kravlet under noen tepper før de dramatisk presenterte seg én etter én for publikum ved å innta konfronterende poseringer omslynget av fløyel og glitter. Forestillingen var en julepresang. Med stor energi, humor og sårbarhet, lagde De Navie et show om det desperate arbeidet som kreves for å opprettholde en perfekt fasade.

    Danserne hadde raske briller, glinsende frakker, lårkorte skjørt og cowboy-boots i en slags normcore-chich-stil. De fortsatte å gå målrettet rundt på scenen og innta nye stillinger i takt. Men gulvet var glatt, og den selvsikre poseringen stod i kontrast til fall og nesten-ulykker. Danserne måtte anstrengte seg for å fremstå som sexy og attraktive i en evig kamp mot fysiske hindringer, utholdenhet, lys, makeup og svette. Balansen mellom frenetiske forsøk på glamour og allminnelig klumsing var komisk og svært inderlig. Navnet, De Naive, spiller kanskje også på dette dumdristige prosjektet om å oppnå motebladenes retusjerte utseende live på scenen, eller de hysteriske forventningene til en perfekt jul.

    Julekveld med De Naive. Foto: Jan Khür

    I den neste scenen klappet de forskjellige rytmer på en teit og folkelig måte, «Ja, nå klapper vi dere!» Harald Beharie steppet til randen av utmattelse, han sparket mot taket og nærmest svevde over gulvet før han landet med et smell. Charlott Utzig åpnet andre akt med å krølle seg inviterende rundt på en sakkosekk og reflektere over julen. Kokett spurte hun publikum om deres juleantrekk før hun begynte å ta på seg selv med mikrofonen og overdøvde et guttekor som hadde kommet på scenen. Julie Moviken danset ballet til svulstig klassisk musikk. I stor fart beveget hun seg grasiøst rundt i rommet som en liten ballerina, før hun avbrøt balletten med å innta nye poses. Scenen, som showet forøvrig, virket å gjøre narr av selvhøytidelig finkultur og abstrakt samtidsdans. Eller, narr er kanskje ikke det riktige ordet. Den Fine Balletten ble plantet oppriktig og bestemt i en mer gjenkjennelig sammenheng, som den svette kjelleren på Revolver, eller tredje etasje på Elsker rett før stengetid, når alle kaver for å sikre seg oppmerksomhet og en avslutning på kvelden.

    Mot slutten krøp Beharie frem på scenen iført en merkelig blond parykk, som et lite juletroll. Et bilde av kulturminister Linda Hofstad Helleland ble plassert på toppen av juletreet, men denne julestjerna datt stadig vekk ned. Den svulstige musikken fortsatte og De Naive danset lavt på fløyel og et stort shabby-chic teppe i teddypels. Danserne overlot kroppen til en elektrisk sitring som etterhvert utviklet seg til voldsomme seksuelle bevegelser. På ballettforestillinger arresterer jeg meg selv i å se etter en mannerumpe eller en stor bulge, men på Julekvelden var ikke slik seksualisering forbudt. Danserne krevde å bli fantasert om, og istedenfor tok jeg meg selv i å se etter blikkene til guttekoret, så de etter det samme som meg? Bevegelsene ble mer og mer intense, svetten silte, Beharie blødde fra munnen, og de tre arbeidet mot en euforisk orgasme som aldri tok slutt.

    Med juleshowet klarte De Naive å treffe en nerve. Ved å balansere mellom humor, satire, voldsomme fysiske anstrengelser, kostymer og bevegelser fra utelivet, ble julekvelden en oppvisning i sjenerøs og oppriktig dans. Showet tippet aldri over i ironi eller harselering. På en varsomt måte klarte De Naive å portrettere strevet for oppmerksomhet og slitet for å oppnå urealistiske idealer. Det minnet meg om uoverensstemmelsene mellom hvor sexy og attraktiv jeg tror jeg er når jeg danser og fasiten fra en pinlig Snapchat-video, men uten at jeg følte meg dum for å prøve. Til sangen fra koret beveget De Naive seg duvende og andektig ut av scenen, om bare julaften kunne være sånn her!

    Julekveld med De Naive. Foto: Jan Khür