49 timer i Lofoten

  • Andreas Breivik ser på kunst, foto: Tor Erik Bøe

    Der andre andre norske kunstmønstringer tviler på formatet via ulne tematikker eller uendelig utstrekning i tid, har Lofoten internasjonale kunstfestival utvilsomt funnet sin form. LIAFs samspill med omgivelsene virker selvsagt og uanstrengt, dette er en åpenhjertig, kritisk undersøkende festival, trygt forankret i lokalmiljøet. Årets mønstring kretser om tidevannsvariasjoner, tang og tare, drivved, fisk og vind, foruten alle andre elementer havet drar med seg eller skyller på land.


    Torsdag

    1) 11:30. Inn for landing

    Vel fremme i Svolvær sender frisk bris flyskam og sjøsprøyt tilbake på havet. Her går det ingen busser, men heldigvis er det lett å skaffe leiebil og byen er laget for at bilen skal frem. Det er store gater og en eklektisk arkitektur av trist etterkrigstid, forlatte bygg, (veldig mange gallerier (!)) og et ekspanderende Barcode-cum-rorbu som speiler seg i den deilige sjøkanten. Annethvert hus er et hotell, og FAST-kjeden vinner konkurransen ved å kutte servitører og resepsjonister. Frokost levert på døra i en kjølepose? Ja, takk!

    2) 13:00. Det gamle Lofotpostbygget. LIAF, del én

    Hovedutstillingen på LIAF presenteres i det gamle Lofotpostbygget, et fraflyttet postindustrielt skjelett som fungerer perfekt som utstillingslokale.

    I et lekkert rom med havutsikt, hvor veggene er horisontalt delt av gule og hvite farger, viser João Pedro Vale & Nuno Alexandre Ferreira prosjektet Semiótica do Bacalhau / Semiotics of the Cod. Sammen med tre andre deltakere har de to vært på lenger opphold i Lofoten, i forkant av festivalen.

    Under åpningshelga inviterte kunstnerne til en matlagningsperformance hvor besøkende kunne tilberede tørrfisk fra Lofoten, kjøpt i Portugal. En slik lettbent vits, parert med relasjonell estetikk, finner man igjen i Kateřina Šedás campingvogn, SOMETHING FOR SOMETHING, hvor besøkende kan overnatte gratis mot å gjøre «en god gjerning» i lokalsamfunnet. Litt vel koselig for min smak, men så deltok jeg ikke heller. Uansett, tørrfisk:

    Trykket på røde tekstiler, har Vale og Ferreira laget plakater som åpner for en bred kulturhistorisk betraktning om tørrfiskens vandring fra Norge til Portugal, og konsekvensene fisken har skapt på sin vei. 

    João Pedro Vale & Nuno Alexandre Ferreira, Semiótica do Bacalhau / Semiotics of the Cod, 2019

    Én av plakatene definerer det engelske begrepet «codpiece» som på 1400-1500-tallet betegnet en slags jockstrap: «a covering flap or pouch that […] usually acceuntuated the genital area.» Arbeidet hinter om homoseksuelle forbindelser på små fiskebåter hvor mange menn levde veldig trangt over lang tid. En annen plakat forteller om portugisiske fiskerkoner som måtte selge tørrfisk på torget for å overleve økonomisk, og det antydes at de kanskje måtte selge mer til. «Bacalhau» får enda en økonomisk spinn idet ordet også kan bety en slags pisk portugiserne brukte mot sine Brasilianske kolonislaver. Rovdrift på naturressurser settes dermed i sammenheng med undertrykkelse av seksuelle drifter, kjønn og menneskelig arbeidskraft, og man kan spørre seg hvor de enorme inntektene fra fisket i Nord-Norge har tatt veien. Med Svolværs arkitektur tatt i betraktning virker svaret å være alle andre steder enn her.

    3) 19:00. Hele verdens matfat

    «Du verden!» sier man til regningen i Lofoten. Men dette er også navnet på en restaurant som spesialiserer seg på mat fra hele verden. Her serveres pizza, sushi, burger, pasta, fish’n’chips, tørrfisk, elg, hval, tapas, omelett og poke bowl. Baren og kulturhuset Bacalao ligger vegg i vegg og tilbyr en langt mer troverdig meny. Neste gang! Jordbærsideren fra Tromsø-bryggeriet Mack anbefales. 

    Når kvelden lir mot natt begynner koket på Styrhuset Pub. Denne juvelen ligger i kjelleren på det gigantiske Thon-hotell, og hit kommer festløver i alle aldre for å danse til dyr øl og live musikk. Tips: Styrhusets pizza er perfekt nattmat.

    FREDAG

    4) 10:30. Frokost

    Plastemballasjebonanza.

    5) 13:00. «Dusjkabinettet» ved Lyngvær

    Jeg har aldri skjønt greia med Dan Grahams paviljong i Ekebergparken, men Grahams Uten tittel (1996), oppført som en del av Skulpturlandskap Nordland ved Lyngvær gamle fergeleie, er fantastisk. På en liten platting, liksom tilfeldig plassert langs E10, står denne konstruksjonen av glass og metall og rammer inn speilbilder av fjellene på den andre siden av fjorden. Dette konkave speilet fungerer som et lentikulært postkort. Motivet endrer seg til nye landskaper og hemmelige malerier etterhvert som man beveger seg rundt. Eller det ligner en videoprojeksjon som får fjellene til å vandre sakte oppover langs krusningene i havet.

    Dan Graham, uten tittel, 1996. Foto: Andreas Breivik

    6) 15:12. KAVI  FAC ORY

    Ekte Lofottorsk trives best i Henningsvær. Presset fra turister er mindre her, og sammenlignet med Svolvær trekker byen til seg de hippeste turistene med cravings for kortreist kultur. Den lille kafeen Lysstøperiet er tipp topp, med et gedigent kakebord hvor alt virker hjemmelaget. Bacalaoen er god og porsjonene er store!

    I Henningsvær ligger det også en gammel kaviarfabrikk omgjort til galleri. Ved å ta bort enkelte bokstaver fra skiltet på galleriets forside har Michael Sailstorfer unnlatt å stave ART. Smart! Vi kom dagen før åpningen av den nye fotoutstilling Creation of a Moment, men vi var så heldige å få slippe inn for å se denne potpurrien av kjente og ukjente navn.

    7) 17:58. DÉJÀ VU

    Vel hjemme i Svolvær svinger vi innom Vinmonopolet på kjøpesenteret Amfi. Senteret ligner alle andre Amfi-sentere, men tommel opp for bra siderutvalg!

    8) 18:00. Tangkongressen

    Denne helgen arrangerte LIAF et program med den misunnelsesverdige tittelen Tangkongressen. Kongressen startet med foredrag av professor Cecilia Åsberg. Hun namedroppet feministiske filosofer og viste affinitet til Donna Haraway i en teoretisk oppvisning som ble noe langtekkelig. Men, Åsberg argumenterte for kunstens evne til fantasifull problemløsning (/generering av fantasifulle problemer) som et potensielt viktig bidrag til klimakampen, og her har hun et godt poeng.

    9) 19:00. Reddet av tannbørsten. LIAF del to

    Ved å styre klar av klimakrisens mest dystopiske uttrykksregister, og heller sette kursen mot humor og optimisme, er LIAF en operasjonalisering av Åsbergs argument. Trygve Luktvasslimos film, Den veganske tannbørsten (2019) spiller riktig nok på galgenhumor og raljerer over voksenverdenens fabuleringer om å kjøpe seg ut av klimaproblemene. Men de yngste hovedkarakterene vet bedre. Idet foreldrene drukner, avslutter én av barna filmen med et udødelig sitat. Selvsikkert sier han til havet: «I feel Greta». 

    Trygve Luktvasslimo, Intertidal zone, stillbilde fra Den veganske tannbørsten, 2019

    10) 19:30. Tangfesten, del én

    Tangkongressen fortsatte med middag og fest. Suppa på tang, jordskokk og potet, servert sammen med hjemmelaget brød og deilig tangsmør, fikk nesten toppkarakter. Tangen ga et hint av umami, – det kunne bare vært enda mer. De hyggelige prisene i baren gjorde festen intim og sørget for god intensitet.

    11) 20:00. Tangfesten, del to

    HÆÆ! 345kr for en HEL FLASKE cava?? Vi kjøper tre!

    12) 20:30. Tangfesten, del tre

    Tang-SPA, av og med Devil’s Apron og kunstnerne Kåre Grundvåg og Trond Ansten. 

    13) 21:00. Tangfesten, del fire

    Høylytt og følelsesladet diskusjon med ung student om forskjellen mellom kunst og kunsthåndverk.

    14) 21:30. Tangfesten, del fem

    Knall rosa tangøl tappet på colaflasker. Produsert av Devil’s Apron.

    15) 23:30. Tangfesten, del seks

    Gjensyn med tangsuppen.

    16) 23:59. Tangfesten, del syv

    PIZZA PÅ STYRHUSET PUB

    LØRDAG

    17) 04:15. Angst

    18) 10:00 Frokost

    og strålende sol.

    19) 12:00. Tilbake på det gamle Lofotpostbygget. LIAF del tre

    I et telt i den mørkelagte andreetasjen, foregår det en omfattende presentasjon av lydkunst. Utenfor teltet viser Damla Kilickiran arbeidet Psykografier (2018), der abstrakte sjødyr i forskjellige former og psykedeliske farger projiseres over veggene. Anne Duk Hee Jordan arbeider også med sjødyr i Ziggy and the Starfish (2018), men denne videoinstallasjonen har en eksplisitt erotisk karakter. Her ligger man på en vannseng mens arbeidet projiseres på et veldig lavt tak. Sjødyr i mange fasonger vandrer over skjermen, mens et annet sjødyr – prikk lik en mannlig penis – forsøker å penetrere vei gjennom kameralinsen.

    Anne Duk Hee Jordan, stillbilder fra Ziggy and the Starfish, 2018

    20) 13:30. Farvel!

    Løsningen på klimakrisen unnfanges neppe på et dansegulv. Likevel fremstår arbeidene på LIAF som svært betimelige. Mønstringen er en oppvisning i “lokale løsninger på globale problemer”, og det diskursive programmet strekker seg langt utover arrangementene jeg fikk med meg. Utstillingens mange referanser til lek og erotikk forteller meg i tillegg noe viktig: kampen for seksuell frigjøring ble ikke vunnet med bruk av berettiget sinne, raseri og frustrasjon alene. Men også gjennom fest og alle gledene jeg forbinder med å være homo. Hvis oppgaven består i å engasjere hele verdens befolkning kan ikke virkemidler som sex og humor stå ubrukt.